torsdag 24. september 2009

Anti-reality og selvutnevnte konger

Reality-TV, eller virkelighets-TV som vi kanskje ville kalt det hvis språkrådet og avløsorda får det som de vil, fyller fjernsynsskjermene til det norske folk om dagen. Utallige program som alle har som mål å gjøre hverdagen din bedre. Du får lære å pusse opp, danse, feriere, modellere, lage mat, ha gode selskap, overleve på en øy eller i et hus, samt å finne din livsledsager. Sistnevnte på utallige måter og gjerne med flere aldersgrupper samtidig. Alt for å skape underholdning, eller hva man nå skal kalle det.

Velykket underholdning
For er det ikke litt banalt? Den norske versjonen av realityprogrammet Paradise Hotell gikk sin seiersgang på TV3 våren 2009. La oss sette konseptet opp som et regnestykke. Unge, festgale ungdommer + luksushus i Mexico + alkohol + konkurranser + utskiftning av deltager, hvor gamle ekser har en tendens til å dukke opp = velykket underholdning. Legger vi til litt ekstra drittslenging, kroppsfokus og drama, er det lett å forstå hvorfor så mange unge ble fenget. Personlig skal det sies at jeg fulgte med litt selv også. Dritkjedelig program, men man måtte liksom bare se hvordan det endte. Tilslutt trengte jeg ikke lenger å følge med på skjermen. Oppdateringene kom på Facebook: "NEEEEI! PETTER :'(" og "Kødder du? De må ta han tilbake!!" Jeg trengte ikke akkurat å være supermann for å forstå hva som hadde skjedd.

Når grensa passeres med god margin
Men det er ikke bare ungdommelig humør, glede og utskeielser som vises på skjermen. I den norske versjonen av Paradise, ble en av deltagerene et populært mobbeoffer, som endte med at TV3 måtte gripe inn og få slutt på galskapen.
Det skal sies at det også var veldig mange unge som ikke så på Paradise Hotel. Til dem det måtte anngå: godt valg. Vi snakker billig, teit men likevel irriterede avhengighetsskapende underholdning. Deltagerene har sikkert under gjennomsnittet med intelligens, i allefall virker det sånn på skjermen. De er teite, trangsynte og lager drama og styr for ingenting. Men er dette greit når det i beste sendetid vises drittslenging og mobbing til den store gullmedaljen? Jeg husker at vi reagerte. Dette var faktisk ikke ålreit, selv ikke fra TV3.

Perfekthetskravet
Også når programmet Glamourjentene startet på TV3 blusset debattene opp. At programmet hadde høy kroppsfokus-faktor var det lite tvil om. Eksperter og foreldre gråt sikkert av håpløshet. Her bor vi i et samfunn hvor tusenvis av unge jenter og gutter sliter med selvbilde, dårlig selvtilitt og spiseforstyrrelser, fordi de fra alle kanter får stappa opp i tryne hvor perfekte de skal være. Med andre ord er det ikke vanskelig å skjønne hvor de vonde tankene kommer fra, og det skurrer. Kraftig! Det er ikke helt sånn det bør være, spør du meg.
Kanskje skulle vi kalt det areality. Anti-realitet. For det er det nærmeste du kommer sannheten. Forhåpentigvis slutter vi snart og underholdes og påvirkes av disse perfekte (?) menneskene som sprader rundt i bikini, danser eller åpner sin egen hårsalong.

Jeg skammer meg stort over å fortelle dette, men ja, jeg underholdes av det. De teite, blonde damene med mer vettugt i puppa enn i hue. Som krangler og bitcher og lager drama. Også hadde det sikkert ikke vært det samme hvis de ikke hadde vært så perfekte og vakre som de er. Noe også TV3 kanskje har hatt en ørliten tanke om, siden alle er like barbiedokker, samt noen innslag av sommerbrune, veltrente og kjekke Ken'er. Det er rart med det, du.

Selvutnevnte konger
Likevel skal jeg ikke skjære alle realityprogrammer under en kam. Vi har de gode, søte og hjertevarmende. Den enslige bonden som blant utallige frierbrev skal finne seg ei kone. Bare tilnavnet Bonderomantikk gir meg en litt klissete og søt følelse, som sikkert blir kvalmende i lengden. Vi bunkrer oss også foran TVen for å se på halvfeite, bleike og meget harry nordmenn som reiser til syden. Bajas-Svein som står og gauler at han er konge over et visst feriested, mens hans blonde venninne som på reklamen plasker rundt i et basseng med et lekedyr som er halvparten av sin egen størrelsen.

Kanskje gremmes vi. Hvis noen spør meg på neste sydentur, kan det henne jeg nekter for mitt opphav og kaller meg svensk. Men likevel. Vi snakker sjarm, personlighet og idiotiske påfunn. Mennesker som er seg selv, uansett kroppsfasong, alder og tidligere prestasjoner.
Jeg tror alle hadde hatt godt av en tur/retur Aya Napa sammen med Charterfebergjengen. Fordi det er viktig å ikke ta seg sjæl så høytidelig. Og for å minne seg selv på at man ikke trenger å være perfekt, men bare seg selv.

tirsdag 22. september 2009

Kongokaos

Kongosaken har opptatt mang en nordmann de siste ukene.
Har du ikke fått med deg saken, skal det først og fremst sies at du er lite oppdatert og kanskje bør vurdere å følge med på en finurlig, liten ting kalt nyheter. Søker du på "kongo" på dagbladet.no får du 1709 treff, eller med andre ord: muligheten til å oppdatere deg litt hvis du føler behov for det.

I korte trekk handler saken om at to nordmenn, Tjostolv Moland (28) og Joshua French (27), den 8.september 2009 ble funnet skyldig i drap, drapsforsøk, spionasje, væpnet ran og forsøk på å danne et kriminelt forbund av militærdomstolen i Kisangani i Kongo.

Det blogges
Media har skrevet utfattelige inlegg om saken, men det slutter ikke der. Også bloggerne har satt sitt preg på saken med inlegg, diskusjoner og debatter.
Ikke bare diskuteres det om Tjostolv Moland og Joshua French, la oss kalle dem gutta, er uskyldige. Også Norges pålegg om å betale millionvis i erstatning og hvilke virkniger det kan ha, om Kongo egentlig bare er et tulleland som skal presse vårt rike, vakre, Norge for penger, eller om det bare er forskjellene og høy fremmedfaktor mellom Norge og Kongo som skaper problemer.
Kanskje skal vi skylde på norske politikere og medier, som ikke gjør nok?
Flere bloggere mener at pressen fremstiller klisjèfylt bilde av Kongosaken. (noe som ikke bare bloggerne stiller spørsmålstegn ved.)

Engasjement
Kongosaken er vanskelig. Vi skjønner ikke helt omfanget. Kanskje vet media mer enn de forteller? Kanskje løsningen er å sette hardt mot hardt, og legge press på Kongo?

Uansett hva utfallet blir, råder det ingen tvil om at dette engasjerer folk i alle aldre og på forskjellige stadier i livet, og det er mange forskjellige meninger ute og går.
Det blir det spennende å se hvordan dette utarter seg. Jeg misunner ikke gutta som sitter i fengselet i Kongo med 5 dødsstraffer på nakken. Eller foreldrene som sitter hjemme, hjelpesløs, vitende at framtiden til sønnen din er uviss, og at du innerst ikke vet om straffen er fortjent eller ei.

Happy ending?
Jeg er glad det ikke er meg, og krysser fingrene for at slutten skal bli som i eventyrene. Alt blir bra, og de får leve lykkelig i alle sine dager. Alle sammen. Lykkelig.
Good luck with that.

torsdag 17. september 2009

Medmennesker med muligheter

Jeg husker følelsen jeg satt med for åtte måneder siden. Rusa. På livet, og på Mali.
I tolv dager hadde jeg vært der, 1.-12.januar. Et møte med et fantastisk land, mennesker og et møte med meg selv på en helt annen måte enn jeg hadde trodd. Vi var en gjeng på 15. Med forskjellige bakgrunner og fra forskjellige steder i Norge. Noen kjente hverandre, andre ikke. Menigheten min, Lørenskog, har i lenger tid støttet brønnborringsprosjekt i Mali. Vi skulle ned med flere penger, og for å se. Og for et syn vi fikk!

Mali er en afrikansk republikk som grenser til blant annet Mauritania, Niger, Burkina Faso og Guinea. Landet var tidligere en fransk koloni, noe som speiles mye i både kultur og språk der nede. Høy barnedødelighet, fattigdom og kort levealder er stikkord som kan brukes om Mali.

Å tørre
Et land så annerledes fra Norge, men med så mange muligheter. Det tok ikke så lang tid å forstå at Afrika er annerledes live enn på nyhetene. Det er mer enn katastrofer, kriger og dritt. Det er liv, smil, gleder og vennlighet.

Vi traff misjonærer fra Norge. Som dedikerer år av livet sitt for å bygge opp Mali. Og vi ser det fungerer. Barnedødeligheten går ned (side 3), lokalbefolkningen får opplæring i barneoppdragelse, helse og andre ting som er selvfølge for oss, men kanskje ikke for dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme. Hvis jeg hadde turt. En ting lærte jeg særlig i Mali: avstanden. Et halvt år hadde jeg tuslet rundt på Norsk jord og gleda meg. Og det tok noen få timer. Jeg følte at Mali var så langt unna. Også var det et par timer til Paris, noen timer venting (eller åtte, for oss uheldige) og noen timer til. Goodbye, Oslo - Hello, Bamako, på ca 7-8 timer i fly. Ser du 3 DVDer på en dag, er det samme tiden. Omtrent. Så nært, men så fjernt.
Det står så mye respekt av menneskene som tørr. Som ønsker. Som lar seg utfordre. Som tar med familien ned for å gjøre en forskjell for andre.

Bildet viser Martine Karterud på landsbybesøk i en liten landsby utenfor Douentza, sammen med de lokale barna. Foto: Undertegnende.

Lærdom
Vi lever i verdens beste land, og vi klager som drittunger. Veier, penger, politikk, skole. ALT er dritt. Skikkelig. Og vi har alt. Så reiser man ned, til de som ikke har noe. Og man tar så feil. De har så mye. Og vi har så mye å lære.
Hvordan man smiler, hilser og er glade. Måten de treffer mennesker. Ler av oss, en gjeng ivrige, hvite turister. På vei hjem fra markeded i Douentza fikk jeg haik med en mann på moped. Vi forsto ikke et kvekk av hverandres språk, men smilene var de samme. Han kjørte meg hjem, vi navigerte gjennom gater. Afrikanere vi kjørte forbi lo og pekte. Jeg kom meg trygt fram. Han ville ikke kidnappe meg og selge meg for store summer (som gjerne er det vi tror om afrikanere?). Mannen eide sikkert ikke nåla i veggen. Likevel nekta han meg å betale. Og han lo.
Jeg lærte mye i Mali. Om hvordan det går ann å leve. Med klokka, ikke imot. Det man ikke rekker idag kan gjøres i morgen. Om mennesker. At folk i Afrika ikke er afrikanere, men medmennesker. Jeg har fått et nytt menneskesyn. Og kansje jeg har fått et kall? Kanskje det en dag blir min tur til å gjøre en innsats? Jeg skal i allefall tilbake.

It all comes back to you
Klisjèer er til for å brukes, men dette er faktisk sant. Mali kan ikke beskrives, det må oppleves.
Luktene, varmen og følelsen. Fargene, smilene og gleden. Alt de ikke har, men så mye av det jeg skulle ønske jeg hadde. Og forskjellen. Jordhusene, de dårlige veiene og det skitne vannet.

Det er verdt å gjøre en innsast for Afrika. Både fordi vi i Norge har det så sykt mye bedre enn vi fortjener, og ikke bør ha på samvittigheten av vi var for gjerrige til å dele. Og fordi du ikke skal se bort ifra at du får litt igjen for det selv også.

tirsdag 15. september 2009

Krangling og flesk -- Valg 09

Jeg heter Marie, er 18 år og førstegangsstemmer under stortingsvalget 2009. Med positive øyne ser jeg fram mot 4 nye, rødgrønne år.

Men hva er egentlig greia?
En periode er over. En periode full av blomster, ikke fra forelska kjærester, men fra ukjente mennesker på gata. Nå skal det sies at jeg er svak for blomster. Allerede ved forrige valg, når jeg stod uten stemmerett men likevel fikk rose, var det ingen tvil i min sjel. Arbeiderpartiet var tingen. Kall meg gjerne umoden, du skal ikke se bort ifra at det er sant. I min ungdomstid (som selvfølgelig defineres som yngre enn myndig, siden myndig er stas), mente jeg at politikk var bæsj og at jeg skulle stemme leverpostei, etter jeg så reklamen som fortalte at de som ikke stemmer heller ikke kan klage. Nå er jeg 18 år og fortsatt middels interessert i politikk. Til mitt forsvar skal det sies at jeg faktisk har gjort noe for å få litt mer peiling. Jeg har lest, sett debatter og forsøkt. Særlig noen ting engasjerer meg: skole, samferdsel, miljø og nødhjelp. Jeg mener ting om innvandring og ler av tanken på å ha brukt opp oljefondet om 22 (?) år.

Tilfeldigheter?
Likevel skal jeg inrømme at det kanskje er litt tilfeldigheter som har gjort at jeg stemt det jeg har stemt. Mest av alt stod det på tvilen. Kan noen andre gjøre det bedre? Blir Norge et nytt land hvis de borgelige kommer til makta? De rødgrønne har ikke fått til alt, men de har fått til noe. Jeg har månedskort til 390 kr. Gratis skolebøker på VGS. Så ja, for meg har de gjort en forskjell. Likevel måtte jeg prøve det ut. Sammen med tusenvis av andre nordmenn, måtte jeg ty til en valgomat på nett før jeg tok mitt endelige valg. Jeg fikk KrF. Tidligere har jeg fått både Høyre og SP. Med andre ord, jeg har vært innom mye. Kanskje er det jeg som er ubestemmelig, eller så er det noe snusk i valgomatverden.

Forskjeller?
Norsk politikk i et nøtteskall, sett fra Maries hjerne: Du trenger ikke være supermann for å skjønne hvorfor det blir krig i verden når man hører partilederdebatter. De står for stort sett det samme - og har bare noen få ting man krangler om. Så mye at både busta og saksene fyker. Også lover man. I hytt og gevær. Det virker som at NÅ, endelig, skal det bli endring. Vi har ikke klart det før, muligheten er ikke tilstede, vi har ikke ressursene men vi LOVER at det kommer. Right.

Samtidig skal jeg personlig jobbe enda hardere for å bli rutinert i politikken. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte i en diskusjon og virkelig har peiling på det jeg snakker om. Å kunne begrunne, vurdere og konkludere. After all, det er min og kidsas framtid. Det er verdt å kunne legge litt tid i. Dessuten må det være sjef å eie nachspilet med full kontroll og knusende argumenter i en politisk debatt.

Politikkens små gleder
På valgdagen lekte klasse 3KMA på Lillestrøm VGS med tanken å sette ut et rykte om at alle FrP-stemmere skulle stemme tirsdag 15.september, fordi det var så mange av dem og kom til å bli trengsel i valglokalene. På nyhetene hørte jeg at noen hadde kommet oss i forkjøpet. Hilarious! I love it.


Nå politikere, er det deres tid til å skinne.
Lykke til, og takk for meg.

tirsdag 8. september 2009

Tid for å smake

Det var en overskyet, grå morgen i starten av september, og min tekstlærer, Hanne, avslørte nyheten om at blogging stod på skjemaet, til ellevill jubel i klasserommet. Iallefall hos noen.

Personlig har jeg bestemt meg for at blogging ikke var noe for meg, til tross for mottet jeg har fått inprintet siden barndommen: "du vet ikke om du liker det før du har smakt."
Nå nå har solen stått opp og hanen kaklet på morran jeg aldri trodde ville komme. www.marie-sn.blogspot.com er opprettet, og jeg gleder meg til å bli å sette seil, og padle meg inn i bloggverden. Kanskje vil dette frelse meg og ikke etterlate noen tvil om at det er blogging jeg skal leve av. Eller ikke.

Spenstig. (Som forøvrig er et ord også beskriver mine tanker om dette prosjeket, hvis du legger ved litt ironi og skepsis.) Dette blir show!