torsdag 24. september 2009

Anti-reality og selvutnevnte konger

Reality-TV, eller virkelighets-TV som vi kanskje ville kalt det hvis språkrådet og avløsorda får det som de vil, fyller fjernsynsskjermene til det norske folk om dagen. Utallige program som alle har som mål å gjøre hverdagen din bedre. Du får lære å pusse opp, danse, feriere, modellere, lage mat, ha gode selskap, overleve på en øy eller i et hus, samt å finne din livsledsager. Sistnevnte på utallige måter og gjerne med flere aldersgrupper samtidig. Alt for å skape underholdning, eller hva man nå skal kalle det.

Velykket underholdning
For er det ikke litt banalt? Den norske versjonen av realityprogrammet Paradise Hotell gikk sin seiersgang på TV3 våren 2009. La oss sette konseptet opp som et regnestykke. Unge, festgale ungdommer + luksushus i Mexico + alkohol + konkurranser + utskiftning av deltager, hvor gamle ekser har en tendens til å dukke opp = velykket underholdning. Legger vi til litt ekstra drittslenging, kroppsfokus og drama, er det lett å forstå hvorfor så mange unge ble fenget. Personlig skal det sies at jeg fulgte med litt selv også. Dritkjedelig program, men man måtte liksom bare se hvordan det endte. Tilslutt trengte jeg ikke lenger å følge med på skjermen. Oppdateringene kom på Facebook: "NEEEEI! PETTER :'(" og "Kødder du? De må ta han tilbake!!" Jeg trengte ikke akkurat å være supermann for å forstå hva som hadde skjedd.

Når grensa passeres med god margin
Men det er ikke bare ungdommelig humør, glede og utskeielser som vises på skjermen. I den norske versjonen av Paradise, ble en av deltagerene et populært mobbeoffer, som endte med at TV3 måtte gripe inn og få slutt på galskapen.
Det skal sies at det også var veldig mange unge som ikke så på Paradise Hotel. Til dem det måtte anngå: godt valg. Vi snakker billig, teit men likevel irriterede avhengighetsskapende underholdning. Deltagerene har sikkert under gjennomsnittet med intelligens, i allefall virker det sånn på skjermen. De er teite, trangsynte og lager drama og styr for ingenting. Men er dette greit når det i beste sendetid vises drittslenging og mobbing til den store gullmedaljen? Jeg husker at vi reagerte. Dette var faktisk ikke ålreit, selv ikke fra TV3.

Perfekthetskravet
Også når programmet Glamourjentene startet på TV3 blusset debattene opp. At programmet hadde høy kroppsfokus-faktor var det lite tvil om. Eksperter og foreldre gråt sikkert av håpløshet. Her bor vi i et samfunn hvor tusenvis av unge jenter og gutter sliter med selvbilde, dårlig selvtilitt og spiseforstyrrelser, fordi de fra alle kanter får stappa opp i tryne hvor perfekte de skal være. Med andre ord er det ikke vanskelig å skjønne hvor de vonde tankene kommer fra, og det skurrer. Kraftig! Det er ikke helt sånn det bør være, spør du meg.
Kanskje skulle vi kalt det areality. Anti-realitet. For det er det nærmeste du kommer sannheten. Forhåpentigvis slutter vi snart og underholdes og påvirkes av disse perfekte (?) menneskene som sprader rundt i bikini, danser eller åpner sin egen hårsalong.

Jeg skammer meg stort over å fortelle dette, men ja, jeg underholdes av det. De teite, blonde damene med mer vettugt i puppa enn i hue. Som krangler og bitcher og lager drama. Også hadde det sikkert ikke vært det samme hvis de ikke hadde vært så perfekte og vakre som de er. Noe også TV3 kanskje har hatt en ørliten tanke om, siden alle er like barbiedokker, samt noen innslag av sommerbrune, veltrente og kjekke Ken'er. Det er rart med det, du.

Selvutnevnte konger
Likevel skal jeg ikke skjære alle realityprogrammer under en kam. Vi har de gode, søte og hjertevarmende. Den enslige bonden som blant utallige frierbrev skal finne seg ei kone. Bare tilnavnet Bonderomantikk gir meg en litt klissete og søt følelse, som sikkert blir kvalmende i lengden. Vi bunkrer oss også foran TVen for å se på halvfeite, bleike og meget harry nordmenn som reiser til syden. Bajas-Svein som står og gauler at han er konge over et visst feriested, mens hans blonde venninne som på reklamen plasker rundt i et basseng med et lekedyr som er halvparten av sin egen størrelsen.

Kanskje gremmes vi. Hvis noen spør meg på neste sydentur, kan det henne jeg nekter for mitt opphav og kaller meg svensk. Men likevel. Vi snakker sjarm, personlighet og idiotiske påfunn. Mennesker som er seg selv, uansett kroppsfasong, alder og tidligere prestasjoner.
Jeg tror alle hadde hatt godt av en tur/retur Aya Napa sammen med Charterfebergjengen. Fordi det er viktig å ikke ta seg sjæl så høytidelig. Og for å minne seg selv på at man ikke trenger å være perfekt, men bare seg selv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar