torsdag 17. september 2009

Medmennesker med muligheter

Jeg husker følelsen jeg satt med for åtte måneder siden. Rusa. På livet, og på Mali.
I tolv dager hadde jeg vært der, 1.-12.januar. Et møte med et fantastisk land, mennesker og et møte med meg selv på en helt annen måte enn jeg hadde trodd. Vi var en gjeng på 15. Med forskjellige bakgrunner og fra forskjellige steder i Norge. Noen kjente hverandre, andre ikke. Menigheten min, Lørenskog, har i lenger tid støttet brønnborringsprosjekt i Mali. Vi skulle ned med flere penger, og for å se. Og for et syn vi fikk!

Mali er en afrikansk republikk som grenser til blant annet Mauritania, Niger, Burkina Faso og Guinea. Landet var tidligere en fransk koloni, noe som speiles mye i både kultur og språk der nede. Høy barnedødelighet, fattigdom og kort levealder er stikkord som kan brukes om Mali.

Å tørre
Et land så annerledes fra Norge, men med så mange muligheter. Det tok ikke så lang tid å forstå at Afrika er annerledes live enn på nyhetene. Det er mer enn katastrofer, kriger og dritt. Det er liv, smil, gleder og vennlighet.

Vi traff misjonærer fra Norge. Som dedikerer år av livet sitt for å bygge opp Mali. Og vi ser det fungerer. Barnedødeligheten går ned (side 3), lokalbefolkningen får opplæring i barneoppdragelse, helse og andre ting som er selvfølge for oss, men kanskje ikke for dem.

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme. Hvis jeg hadde turt. En ting lærte jeg særlig i Mali: avstanden. Et halvt år hadde jeg tuslet rundt på Norsk jord og gleda meg. Og det tok noen få timer. Jeg følte at Mali var så langt unna. Også var det et par timer til Paris, noen timer venting (eller åtte, for oss uheldige) og noen timer til. Goodbye, Oslo - Hello, Bamako, på ca 7-8 timer i fly. Ser du 3 DVDer på en dag, er det samme tiden. Omtrent. Så nært, men så fjernt.
Det står så mye respekt av menneskene som tørr. Som ønsker. Som lar seg utfordre. Som tar med familien ned for å gjøre en forskjell for andre.

Bildet viser Martine Karterud på landsbybesøk i en liten landsby utenfor Douentza, sammen med de lokale barna. Foto: Undertegnende.

Lærdom
Vi lever i verdens beste land, og vi klager som drittunger. Veier, penger, politikk, skole. ALT er dritt. Skikkelig. Og vi har alt. Så reiser man ned, til de som ikke har noe. Og man tar så feil. De har så mye. Og vi har så mye å lære.
Hvordan man smiler, hilser og er glade. Måten de treffer mennesker. Ler av oss, en gjeng ivrige, hvite turister. På vei hjem fra markeded i Douentza fikk jeg haik med en mann på moped. Vi forsto ikke et kvekk av hverandres språk, men smilene var de samme. Han kjørte meg hjem, vi navigerte gjennom gater. Afrikanere vi kjørte forbi lo og pekte. Jeg kom meg trygt fram. Han ville ikke kidnappe meg og selge meg for store summer (som gjerne er det vi tror om afrikanere?). Mannen eide sikkert ikke nåla i veggen. Likevel nekta han meg å betale. Og han lo.
Jeg lærte mye i Mali. Om hvordan det går ann å leve. Med klokka, ikke imot. Det man ikke rekker idag kan gjøres i morgen. Om mennesker. At folk i Afrika ikke er afrikanere, men medmennesker. Jeg har fått et nytt menneskesyn. Og kansje jeg har fått et kall? Kanskje det en dag blir min tur til å gjøre en innsats? Jeg skal i allefall tilbake.

It all comes back to you
Klisjèer er til for å brukes, men dette er faktisk sant. Mali kan ikke beskrives, det må oppleves.
Luktene, varmen og følelsen. Fargene, smilene og gleden. Alt de ikke har, men så mye av det jeg skulle ønske jeg hadde. Og forskjellen. Jordhusene, de dårlige veiene og det skitne vannet.

Det er verdt å gjøre en innsast for Afrika. Både fordi vi i Norge har det så sykt mye bedre enn vi fortjener, og ikke bør ha på samvittigheten av vi var for gjerrige til å dele. Og fordi du ikke skal se bort ifra at du får litt igjen for det selv også.

1 kommentar: