torsdag 18. februar 2010

Mine valg? Dine? Stoltenbergs?

http://www.youtube.com/watch?v=qz7vGW2_5c0&feature=related

Jeg er atten år, og om nøyaktig 17 uker har jeg hatt fire (?) eksamener, brukt den samme buksa i en måned og gjort meg fortjent til gode, eventuelt relativt dårlige karakterer. Det vil dagen før dagen. 24 timer til, og 13 års skolegang vil være fullført. Det kommer sikkert til å føles som nirvana for en stakkars, utslitt skoleelev som har slitt seg gjennom et år med allmenn påbygg.


”Tenke sjæl og mene. Måtte stå for det du sa. Ikke vri deg unna, ikke være likeglad. Ikke late som du ikke mente det du sa. Ikke si som andre, du må tenke sjæl”, sang vi med lystig røst både i konfirmasjonen og på avslutningen i 10.klasse. Det var dette som var fokus. Og så selvstendige vi var. Jeg valgte å søke på en videregående skole hvor jeg ikke kjente noen. Det må være definisjonen på å stå på sine egne bein. Nå er det tid for ny søkeprosess, og denne selvstendigheten kommer til å spre både vennegjengen og den gamle klassen i alle retninger, noen til Bergen, ei til Molde, ei til Hamar mens jeg krysser fingra og håper på Madagaskar.

Men i hvor stor grad blir disse valgene vi gjør påvirket av andre rundt meg? Av samfunnet, det politiske systemet eller av uskrevne normer og regler man ikke tenker over. Kanskje er jeg ikke så selvstendig som jeg liker å kalle meg. Kanskje er mine tanker en billig kopi av tanker andre har tenkt før meg? Men til mitt eget forsvar kan ikke Amerika finnes på nytt. Etter to tusen og ti år er sannsynligheten stor for at tanken om å reise ut og redde verden har blitt tenkt før meg.

Til og med musikken påvirkes av dette. På starten av ungdomsskolen sang vi mye på hitlåta Listen To Your Heart. Jeg husker skuffelsen når vi skjønte at den fantes fra før. Låta var ikke ny og kul, den var tatt fra noen andre.

Kanskje er mine valg påvirket av hva vennene mine mener. Hadde vennegjengen min vært for å droppe av skolen, jobbe på Rimi og feste hemningsløst hver helg hadde planene mine for skoleåret 2010/2011 sett annerledes ut enn nå. Kanskje hadde vi flyttet sammen de den lange veien til Oslo, for å bokstavelig talt leva livet.
Til tross for påvirkning, ønsker jeg å kunne stå i Madagaskar, som student i en eller annen by eller kanskje som professor i et eller annet sært fag, og være stolt av den veien jeg har gått og de valgene som har ført meg dit.

Likevel skal det sies at jeg aldri har gått rundt med platinablondt hår, omhyggelig sparklet ansikt mens en høy prosent av profilbildene mine på Facebook er tatt av meg selv. I vennegjengen min er det stor enigheten om at dette er stygt. Flaks at de ikke synes noe annet. Hvem vet hvordan jeg hadde sett ut da?