torsdag 30. desember 2010

Et møte med håp

Mathareslummen er Kenyas nest største slum. Omfanget av slummen er vanskelig å vite, men man regner med at det bor omlag 700 000 mennesker der. Jeg hadde aldri vært i en slum før, og var spent på besøket hos Lepta Community, et prosjekt som jobber i Mathare. 

I grupper på 6 gikk vi gjennom slummen. Synnøve, Elise og jeg fikk følge med Hilda, Joseph og Robba. De er engasjert i Lepta og har selv vokst opp i Mathare. Det var sterkt å høre historiene deres. Likevel var det mye smil og latter. Ungdom er ungdom, uansett hvor man er. 



Utdrag fra dagboka:
Var fantastisk stemning i Mathare. Masse folk, unger som kom løpende og ville holde hender. ”Havarjuu, havarjuu?”. Herlig, selv om det er rart at noen kan bo der. Overraska over hvor positive de var. Fikk se hjemmet til Joseph og Robba. Veldig sterkt. De fortale om familiene sine. Joseph mistet søsteren sin for 2 måneder siden. Hun ble 21 år, lungesykdom. Robba, 24, har mistet foreldrene sine, og bor med søsteren, 21, og hennes 8 mnd gamle baby på ca 4 kvadrat. De fortalte om drømmene sine, og om hvordan Lepta har forandret livene deres.
”Min drøm er å forvandle Mathare”, fortalte Hilda. Gjennom kjærlighet til andre. De var selvsikre. Det rørte meg enormt å se hvor gira de var og hvor stor tro de hadde. Både på seg selv, på drømmene sine og på Gud. Jeg ville at vi skulle be sammen, men måtte bare gråte. Enorme inntrykk, mange følelser. Mens naboens teknomusikk runget i bølgeblikken satt vi og ba, gråt og holdt rundt hverandre. Var fantastisk å sitte der og vite at det er dette man må bruke livet på. 


Ungdommene vi traff var ikke mostløse eller triste fordi de bor i et av Kenyas fattigste områder. De var enormt rike. Rike på drømmer, rike på kjærlighet og rike på håp. ”I don’t like to live in Mathare. I love it!”, fortalte Robba oppriktig.
Det var utrolig å sitte sammen med ungdommer som lever for å hjelpe de rundt seg. Som brenner etter å dele sin kjærlighet og tro med sine medmennesker. Jeg trodde ikke at jeg skulle ty til tårer, men hadde ikke en sjanse. Historiene, håpet, selvsikkerheten og kjærligheten deres rørte meg dypt.

Jeg hadde mange tanker om hvordan jeg trodde Mathare skulle være. Det var fantastisk å oppleve at det var et sted fylt av kjærlighet og håp. 

fredag 10. desember 2010

Julehilsen fra Madagaskar


Vi har herved fått juleferie, og dette skal bli den lengste jeg har hatt sålangt. I morgen tidlig setter vi kursen mot Kenya hvor både Infield (oppfølgingskurs med Hald) og julefeiring venter.

Jeg ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!

søndag 5. desember 2010

Forandring fryder?

"Et år av en annen verden" lyder ordtaket til Hald. Jeg trengte ikke være rakettforsker for å skønne at dette skulle bli annerledes enn et år hjemme på Fjellhamar. Jeg burde heller ikke være overraska over å bli forandra etter noen måneder i Afrika. Men hvilken forandring, da gitt. Jeg vet at mamma, pappa, bestefar og en god del andre kommer til å ha store problemer med å tro på dette, for nå har noe virkelig sviktet. Jeg har blitt ett kjedelig, traust A-menneske
Når jeg reiste fra regnfulle Norge i oktober regnet jeg med å være forandret når jeg landa der igjen etter 6 måneder. Men dette var ikke helt den forvandlinga jeg hadde forventa.

A-menneske, altså. Per definisjon, de menneskene som legger seg tidlig og står opp tidlig. Jeg har de siste årene facinert meg over foreldra mine som av seg selv kan våkne en lørdagsmorgen klokka 06, og ikke ha noen problemer med det. Den sjeldne gangen jeg har våknet på det tidspunktet har jeg snudd meg lykkelig rundt og sovet minst 4-5 timer til. 

Men nå er det slutt på denslags. Kroppen min funger for tiden slik: 
Når klokka begynner å nærme seg 20.00 går maskineriet langsommere og langsommere før det i 21-tiden er helt skrudd av. Jeg er stuptrøtt, og har ingen andre valg enn å legge meg. Jeg sovner som regel som en stein. Om morgenen har kroppen min funnet det godt å våkne relativt utvilt i 05-tiden, og jeg må tvinge meg selv til å sove i allefall til klokka 05.45. Når Synnøves alarm ringer klokka 06 er jeg allerede er påkledd, og kan virkelig ikke forstå hvordan hun kan skru den av og sove videre. Hvordan i alle dager har jeg, som elsker å sove lenge, endt opp som morgenfrisk, utviklt og våken før klokka. Jeg trodde aldri at jeg skulle sette min fot i nærheten av A-menneskeklubben. Aldri!  

Kanskje er det ikke verdens undergang, for det er egentlig ganske deilig å våkne utvilt om morran. Men jeg har aldri følt meg så voksen som nå. Det er bare voksne som er trøtte før klokka har runda 22. 
Jeg setter min lit til at den norske kulturen kjapt får litt vett inn i kroppen min igjen når jeg kommer hjem i april. I mellomtiden bruker jeg morgentimene på å lese Aftenposten Innsikt og A-magasinet. 
Det er aldri så dumt at det ikke er godt for noe, også det å være A-menneske. 

Senga mi. Ikke lenger et tilholdssted fra 23.30-06.45 som det var i Norge, men nå fra 21-05.

lørdag 4. desember 2010

Hverdag i Sabnam

Jeg har vært sløv på blogignga de siste ukene, av følgende grunn:

Jørgen har vært her i 2 uker, og det har vært veldig bra. Han har virkelig fått oppleve hverdagen vår, med jobbing, busskø og byturer. Forrige helg var vi i Andasibe, en nasjonalpark ca 3 timer fra Tana.
Utsikt fra hotellet i Andasibe.

Vi traff på noen av Madagaskars slanger, heldigvis ufarlige.

Vi var på tur i nasjonalparken...

... det var også en gjeng drøyt naturinteresserte og velutstyrte amerikanske turister

Lemurer. Det eneste kule dyret Madagskar kan skryte av. Denne rasen, Indry, vekket oss hvert morgen med sang (les: skriking) som kan høres 2 km. Morro!



Hotellet var konge. Billig, varmt vann i dusjen og mye god mat. Froskelår var heller ikke så verst.


Ellers går hverdagen som normalt her på Madagaskar. Nå har vi bare 3 dager igjen på jobb, før vi på lørdag reiser til Kenya på infield. 
Team Madagaskar. Synnøve, Marie, Anders Amadeus Antonanana og Rufus Jørgen. For en gjeng!
Samboerne mine. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd!
Godgutta! Anders er han grønne, Rufus Jørgen til høyre med hvitt hode.
Vanlig syn på vei til jobb. God tid og ipod er fine ting.
Regntid. Plutselig begynner det å øse ned, gjerne akkompagnert av lyn, torden og tidvis strømbrudd.



På jobb går ting bra. Jeg trives med arbeidoppgavene mine, og synes det er gøy. Vi trodde vi skulle begynne å jobbe rett etter nyttår, men nå er plutselig juleferien forlenget til 11.januar. Da begynner vi igjen, og får en lengre periode med jobbing før vi reiser hjem i begynnelsen av april.
Det blir nok annerledes å skulle ha en såpass lang arbeidsperiode uten "avbrytelser" (Les: språkkurs, kjærestebesøk og Kenyatur), men jeg tror det kommer til å gå veldig bra. De 3 månedene fra januar til april går nok fort, og plutselig sitter vi hjemme i Norge igjen.

C.E.G Sabotsy Namehana. Barneskolen der vi underviser på tirsdager

3 av elevene i min faste klasse

Kamera er alltid stas. Dette er klassen Synnøve og jeg har annahver uke.

Finn Willy!
Døveskolen Aka.ma. Jeg har håndarbeid med denne gjengen på torsdager

I reisebrevet fra November til Lørenskog meninghet skrev jeg om Aka.ma. Les det her.

Mangfold!


Å farge likt som læreren er stas.

Siden Synnøve og jeg ikke er sammen på julaften er den 4.desember utnevnt som julekveld hos oss. I går pyntet vi vårt hjemmelagde juletre og resten av kjøkkenet, kjøpe gaver til hverandre, vaska klær og hus, hørte på julemusikk og lagde pepperkakedeig. Hver kveld i desember ser vi selvfølgelig på Jul i Blåfjell, som de nordmennene vi er.
I kveld er det julekveld. Synnøve og jeg skal lage pepperkaker, pepperkakehus, spise grøt med mandel, spise juleskum, crispo og seigmenn og åpne pakker. 
Det er fint med jul, og det er rart hvordan julestemningen kommer med en gang man ser et par nisser, litt juletrepynt og hører "Nå tennes tusen julelys". Det er verken kulderekord eller snø her på Madagaskar, men hvem har sagt at man trenger det for å ha julesteming? 

Coca-Cola-Nissen bor på Madagaskar også. Nå kan det virkelig bli jul