torsdag 30. desember 2010

Et møte med håp

Mathareslummen er Kenyas nest største slum. Omfanget av slummen er vanskelig å vite, men man regner med at det bor omlag 700 000 mennesker der. Jeg hadde aldri vært i en slum før, og var spent på besøket hos Lepta Community, et prosjekt som jobber i Mathare. 

I grupper på 6 gikk vi gjennom slummen. Synnøve, Elise og jeg fikk følge med Hilda, Joseph og Robba. De er engasjert i Lepta og har selv vokst opp i Mathare. Det var sterkt å høre historiene deres. Likevel var det mye smil og latter. Ungdom er ungdom, uansett hvor man er. 



Utdrag fra dagboka:
Var fantastisk stemning i Mathare. Masse folk, unger som kom løpende og ville holde hender. ”Havarjuu, havarjuu?”. Herlig, selv om det er rart at noen kan bo der. Overraska over hvor positive de var. Fikk se hjemmet til Joseph og Robba. Veldig sterkt. De fortale om familiene sine. Joseph mistet søsteren sin for 2 måneder siden. Hun ble 21 år, lungesykdom. Robba, 24, har mistet foreldrene sine, og bor med søsteren, 21, og hennes 8 mnd gamle baby på ca 4 kvadrat. De fortalte om drømmene sine, og om hvordan Lepta har forandret livene deres.
”Min drøm er å forvandle Mathare”, fortalte Hilda. Gjennom kjærlighet til andre. De var selvsikre. Det rørte meg enormt å se hvor gira de var og hvor stor tro de hadde. Både på seg selv, på drømmene sine og på Gud. Jeg ville at vi skulle be sammen, men måtte bare gråte. Enorme inntrykk, mange følelser. Mens naboens teknomusikk runget i bølgeblikken satt vi og ba, gråt og holdt rundt hverandre. Var fantastisk å sitte der og vite at det er dette man må bruke livet på. 


Ungdommene vi traff var ikke mostløse eller triste fordi de bor i et av Kenyas fattigste områder. De var enormt rike. Rike på drømmer, rike på kjærlighet og rike på håp. ”I don’t like to live in Mathare. I love it!”, fortalte Robba oppriktig.
Det var utrolig å sitte sammen med ungdommer som lever for å hjelpe de rundt seg. Som brenner etter å dele sin kjærlighet og tro med sine medmennesker. Jeg trodde ikke at jeg skulle ty til tårer, men hadde ikke en sjanse. Historiene, håpet, selvsikkerheten og kjærligheten deres rørte meg dypt.

Jeg hadde mange tanker om hvordan jeg trodde Mathare skulle være. Det var fantastisk å oppleve at det var et sted fylt av kjærlighet og håp. 

2 kommentarer:

  1. Nå ble jeg rørt, Marie.

    Ønsker deg et strålende nytt år.

    SvarSlett
  2. Takk for at du deler med oss, Marie.
    Ord er rike når du beskriver og forteller
    -og ord blir fattige når jeg skal kommentere.

    Godt nytt år til hele deg, jenta mi!

    Mamma

    SvarSlett