søndag 16. januar 2011

La meg ta deg med til byen min


Jeg bor i en millionby, og jeg liker det. Stemninga, menneskene, selgerne på gata som selger alt fra kjekspakker og cola til treningstøy og piratkopierte cd’er med Oslo Gospel Choir. Den store folkemengden som alltid står og ser på fontenen utenfor det nyoppussede rådhuset. 
Du veit du bor i en kul by når den har navnet sitt i store bokstaver oppi en fjellvegg.

Første gang vi var nede i sentrum var det helt krise. Mennesker over alt, biler, eksos, plagsomme selgere samt frykten for å bli rundtstjålet på hvert eneste gatehjørne. Bussen var trang og klam, sola steikte og hodet verket. Nå liker jeg byturer. Tusle rundt og se på livet, kanskje gjøre et kupp på billige, brukte klær. Pizzasjappa med trivelig stemning, og stor pizza til 30 kr. Til og med bussen begynner å bli kos, og jeg tar meg selv i å stadig vekk slappe av, nyte utsikten og den friske brisen når køen endelig løses opp. Man lærer seg å like mye, og gassiske busser er faktisk ganske ålreit.

Men det er også mange triste syn i Antananarivo. Barn med møkkete, fillete klær. Familier som tigger. Hjemmelagde hus på fortauet, gjerne av pappesker og noen tøystykker. Barn som strekker fram hånda når de ser en vazaha, hviting. Kanskje fordi de er opplært til det, eller fordi det bare er hvitinger som har råd til å gi dem noe. Den faste familien som alltid ligger rett ut på sitt faste gatehjørne og sover. En far og to gutter. 


Det var nettopp denne lille familien jeg så fra bussvinduet i det jeg kikket opp fra boka mi. Boka ”Saken gjelder tro”, Lee Strobel, tar opp de vanskelige spørsmålene i kristendommen. Kapittelet jeg leste handlet om lidelse. Hvordan kan det være lidelse i verden hvis Gud er god? Der satt jeg på bussen, med mat i både magen og handleposen. Hus med tak, og en god seng som ventet meg både hjemme i Sab-Nam og på Fjellhamar.

 

Her nede sitter jeg midt i lidelsen. Det er ikke fattige barn med snørr i nesa og triste øyne på reklameplakater for en eller annen bistandsorganisasjon. Barna er her, like utenfor vinduet mitt. Verden er en sykt urettferdig plass! I boka stod det beskrevet en tegneserie:
To skilpadder står og prater. - Hvordan kan Gud la vær og gjøre noe, når det finnes så mye lidelse i verden, spør den ene. - Han stiller nok deg det samme spørsmålet, svarte den andre.”

Det er mange som har kommet opp med både gode og dårlige ideer for å gjøre verden til et bedre sted. Krig, slavevirksomhet, kolonisering, folkemord, uenigheter. Jeg tror det beste forslaget for 2011 er kjærlighet.
Jeg tror også Gud stiller oss det samme spørsmålet som skilpadda i tegneserien. Hvordan kan dere la vær og gjøre noe?


”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes” 
– Matteus 5,6

1 kommentar:

  1. For et fint og tankevekkende innlegg Marie! Veldig bra! Eg følger med deg på Madda, håper alt står bra til med deg! Lykke til med alt du gjør. klemmer Ingelill

    SvarSlett